Når partneren din lytter til venninners tale

Jeg må være ærlig og innrømme at jeg nå begir meg ut på ukjent farvann. I dagens blogginnlegg vil jeg dele en personlig opplevelse jeg har valgt å kategorisere under "sex og samliv", da dette var mest passende til innholdet jeg nå skal forsøke å utforme til et innlegg. Jeg er en mann. En snill og omtenksom mann. Jeg er fylt med latter, humor, glede og en stor dose kjærlighet. Jeg kan ikke fordra klesvask, men elsker å vaske gulv. Jeg foretrekker oppvaskmaskin, fremfor å duppe hendene mine ned i skittent oppvaskvann i vasken. Som andre mennesker som vandrer på denne jordkloden, har jeg nok mine særheter i personligheten min - men disse særhetene tenker jeg er med på å forme meg som den mannen jeg er, og velger å være.

Det hele begynte med Tindertrollet

Historien utarter seg etter et gratis medlemskap på datingappen "Tinder". Her kan vi vurdere aktuelle kjærester basert på en kortfattet beskrivelse og bilder som en velger å legge ut, for å lokke frem interessen til det som forhåpentligvis blir ens neste partner in life. Man velger å X´e ut en annen person eller sende en bekreftende melding om at interessen er tilstede. Om fisken napper på kroken, begynner den eviglange diskusjonen frem og tilbake. I begynnelsen er det små stikk som deles som med tid og stund utvikler seg til lange brev, sms´er, telefonsamtaler og tilslutt et virkelig møte i det virkelige liv bestående av en bedre middag og noe godt å drikke ved siden av. Det hele avsluttes, etter egen erfaring, med en klem og avtale om å møtes igjen. Jeg er ingen ekspert som tinderbruker, men har bak meg timer med utforskning og vurdering av hva som blir skrevet, vurdering av bilder som velges å legges ut, og ikke minst lesning mellom linjene i korrespondansen som følger med etter at fisken biter på kroken. Jeg finner dette svært fasinerende, men på samme tid slitsomt.

 

Fra tinderdating til kjærester

Når definerer man seg selv som kjærester etter en eviglang reise i tinderdatingen? Jeg tror dette er veldig individuelt, og for meg og min tidligere partner, gikk vi fra dating til kjærester etter måneder med å bli kjent med hverandre. Det ble på forhånd avtalt å ta det rolig, ettersom hun var alenemor til et barn som på den tiden var 4 år. Når vi først gikk fra statusen "tinderdatere" til "kjærester" var det hele som en stormfull sommernatt. Innflytting, felles økonomi, delt ansvar i dagliglivets gjøremål, felles ansvar til barnet og delta på barnets ulike sosiale aktiviteter. Middagsselskaper med hverandres foreldre, og som mange før oss, planlegging av fremtiden. Vi hadde et fint forhold. Jeg forgudet denne jenta, og visste innerst inne i mitt pumpende, blødende hjerte, at hun var definisjonen av "den rette" for meg. Hun hadde personligheten til en gudinne, et syn på livet som var likt mitt eget, et glimt i øyet, et smil som var smittende og hun var en omsorgsfull mor. Så hva gikk galt? Hvorfor endte dette forholdet med en enighet om å fortsette som venner? Etter nesten et år i forhold, med et barn involvert, ble valget å gå fra hverandre. 

 

Venninners tale

Jeg er på ingen måte den perfekte partner. Jeg har mine sider ved personligheten, som jeg innledningsvis i dette innlegget skrev om, kan oppleves som sære. På tross av min elsk til husarbeid og hat over å måtte ty til klesvask, min fulle kjærlighet for min partner og hennes barn, var ikke dette nok for at forholdet ble bevart. Jeg har et behov for alenetid, kunne si, uten å bli bombardert med dårlig samvittighet og spørsmål, at jeg står over å delta på ulike aktiviteter. Har ikke alle et behov for alenetid, selv om en er i et godt fungerende forhold? Må det alltid tydes at noe er galt om en velger denne alenetiden? I ettertid ser jeg tilbake på forholdet vårt med et analyserende syn, og har konkludert med at partnerens venninners tale kan være skyld i oppløsningen av vårt forhold. Naivt?

Min tidligere partner baserte mye av sine beslutninger på hva venninnene delte av sine opplevelser og tanker. Og kanskje spesielt en av venninnene med spesielle evner. Evnen til å dele dødes energi, kommunisere og anerkjenne ikke-levende vesener, og evnen til å tyde fremtiden. Var jeg den personen som venninnen hennes hadde en forestilling om? Den dag idag er det ukjent for meg. 

Jeg har alltid hatt en klar tanke om at det finnes noe mer enn det vi ser og kan ta på. Jeg tror det er en høyere makt som våker over oss, men ikke nødvendigvis en Gud. Jeg tror også at enkelte mennesker som vandrer på denne jorden har spesielle evner og gaver, men også mennesker som tror dem besitter slike evner, men som baserer seg på andres persepsjon og sårbarhet. 

Min partner ble fortalt at i nær fremtid vil hun miste en som stod henne nær. Det ble ikke spesifisert om denne nære var mann eller kvinne, gutt eller jente, og heller ikke alder. På tiden rundt bruddet vårt var det to av familiemedlemmene som ble akutt syke og prognosen for overlevelse var dårlig. På min side av familien var det lignende situasjon som oppstod. Som en naturlig reaksjon til dette, fikk vi begge en tid i tenkeboksen og delte sorgen over den nye situasjonen vi befant oss i. Vårt felles mål om å planlegge vår egen fremtid ble satt til side for å bearbeide den situasjonen vi da befant oss i - for deretter å slippe bomben som ble slutten på vårt forhold og starten på et vennskap.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Sykepleier, ambassadøren & pårørende

Sykepleier, ambassadøren & pårørende

32, Oslo

Velkommen til min blogg... Denne bloggen ble opprettet for å vise til ulike erfaringer og situasjonsbeskrivelser jeg har opplevd og opplever i mitt virke som sykepleier. Her vil jeg skildre gode og negative opplevelser for å belyse helsetjenestens mange sider. Jeg er først og fremst et individuelt individ som har mine egne tanker og refleksjoner. I tillegg til dette er jeg en stolt sykepleier som har et genuint ønske om å hjelpe andre mennesker i en sårbar periode i livet. Jeg har også gjennom flere år hatt rollen som pårørende, og mine blogginnlegg er preget av disse tre rollene jeg har i min tid på denne jord. Som menneske er jeg en sprudlende glad og positiv vesen, som er imot urettferdighet. Mine personlige egenskaper og syn på livet velger jeg å ta med meg i min rolle som sykepleier, for å skape en positiv opplevelse for pasientene jeg møter. Når rollen som pårørende trer inn i ny og ne, vil mine egenskaper som sykepleier titte frem. Det er en kunst å balansere mellom sine ulike roller, og i enkelte perioder vil disse kollidere med hverandre. Jeg håper du vil finne denne bloggen interessant og dele dine tanker, refleksjoner og opplevelser i kommentarfeltet - der det er passende.

Kategorier

Arkiv

hits