Bo- og kultursenterets skam

Dagens blogginnlegg handler om mine personlige erfaringer jeg har dannet meg i mitt virke som sykepleier i en utvidet rolle som fagleder. Erfaringene som her beskrives er gjort ved en tidligere arbeidsplass som har vært preget av opplevelser som jeg vil skildre i dette blogginnlegget, over lengre tid. Skildringene er basert på virkelige hendelser, og vitner til en praksis som kan tyde på svikt i pasientsikkerhet, det som kan anses som brudd på arbeidsmiljø og inkorporert ledelse der de personlige forhold står sterkere enn ivaretakelsen av pasient og ansatt. I mitt virke som sykepleier er jeg underlagt helsepersonellovens og forvaltningslovens ordlyd vedrørende taushetsplikt - stedsnavn og eventuelle personnavn er fiktive og kan ikke korreleres til enkeltpersoner eller den aktuelle arbeidsplass.

 

I mitt innledende blogginnlegg presenterte jeg hvilke forutsetninger som er viktig for meg i mitt virke som sykepleier. Jeg ga en presentasjon av mitt syn og holdepunkter for utøvelse av god sykepleie for mennesker som av ulike årsaker har kommet i en sårbar periode i livet sitt, der behovet for å lindre og ivareta er satt i fokus. Jeg har alltid hatt et klart bilde om hva som kan anses som viktig i møtet med et annet menneske, og i dette bildet ligger en stor del av evnen til å gi av seg selv, og ikke minst stå fast på egne premisser som har utløp i den kunnskapen som erverves under utdannelsen. 

Fra egen studietid husker jeg spesielt en av mine høgskolelektorer som avsluttet sine forelesninger med et opprop om at sykepleieren er pasientens ambassadør og talerør. Dette oppropet og nærmest en manifestasjon har fulgt meg som sykepleier i alle årene jeg har praktisert min profesjon. Jeg har åpenlyst snakket varmt om dette under intervjuer og for mine kolleger, så mitt utgangspunkt for utøvelsen av sykepleie burde vært allment kjent for de aktuelle. 

 

Presentasjonen av arbeidsgiver

Jeg var i slutten av et engasjement som enhetsleder da jeg la inn en søknad på stilling som fagleder ved den aktuelle bo- og kultursenteret. I forkant av søknadsprosessen hadde jeg foretatt en grundig undersøkelse av bedriften som hadde styringen av senteret, hvilke fokus som lå til grunn for deres tjenester og hvilke tilbud utover ren pleie og omsorg dem hadde å tilby sine pasienter / beboere. resultatet var på alle måter svært positive. En nøye formulert søknad og opprydding av en tidligere CV ble foretatt, og søknad ble sendt inn til de respektive kontaktpersoner. Det tok ikke lange tiden før jeg fikk en tilbakemelding på min søknad og innkalling til intervju. 

Intervjuet ble avholdt med 7 personer tilstede, pluss meg selv. Jeg fremla mine synspunkter i forhold til hvordan jeg betraktet god sykepleie og hvilke egenskaper og interesser jeg kunne bidra med i arbeidet som fagleder. Fra arbeidsgivers side ble det presentert et tilbud som i mine øyne gir det lille ekstra til beboere. Det var fokus på kulturopplevelser, tverrfaglig miljø, personrettet omsorg og pleie, samt et godt fungerende arbeidsmiljø der alle tilsatte var en del av et fellesskap. Du tenker kanskje at disse elementene er for gode til å være sant, og har du denne tanken festet fast i ditt hode, så ikke gi slipp på den. For virkeligheten var ikke i samsvar med det som ble presentert under intervjuet. 

Det som sårer meg mest av alt i denne opplevelsen, ved siden av de kritikkverdige forhold som fant sted ved dette Bo- og kultursenteret, er den overordnede visjonen til moderselskapet. Deres verdigrunnlag, fokus på mennesket i sentrum og de mange underavdelinger som arbeidet aktivt med å forbedre livene til mennesker i en sårbar og vanskelig periode i livet, stod ikke i samsvar med den praksisen som ble utøvd ved bo- og kultursenteret.

 

Tvang vs autonomi

Som sykepleier er jeg svært opptatt av at pasientens ønsker settes i fokus, og all sykepleie rettes i retningen av pasientens egne ønsker. I de situasjoner der pasienten på grunn av fysisk eller psykisk lidelse og sykdom ikke mestrer å foreta egne valg som fremmer helse, kan jeg som sykepleier intervenere for å dekke de behov som er avvikende fra pasientens normale situasjon. Men kun i de situasjoner der pasienten ikke evner å foreta slike beslutninger selv. For pasienten som er kognitiv oppegående, men har en fysisk begrensning av ulik karakter, vil pasientens ønske stå sterkere enn mitt ønske som sykepleier.

Jeg opplevde til stadighet at pasientens grunnleggende behov og behov for medisinsk behandling ble utført ved bruk av tvang. Pasientene ble i stor grad gitt mat under tvang, medisiner ble presset inn i munnen ved bruk av kjevetak og munnen ble holdt sammen til medikamentene ble svelget, pasienter ble holdt tilbake på rommene sine uten en faglig og medisinsk begrunnelse eller vedtak om midlertidig fastholdelse og isolasjon. Stellsituasjonene var ofte preget av harde tak, uforsvarlige forflytningsteknikker og nesten-skader.

En av oppgavene mine som fagleder ved dette bo- og kultursenteret var å tilse at tjenestene som ble utført var i tråd med gjeldende lovbeskrivelser, interne retningslinjer og utøvelse i tråd med det som kan anses som forsvarlig tjenesteutøvelse. Faglederens videre oppgaver vil i de situasjoner der det er avvikende praksis, være å veilede, undervise og iverksette rutiner for å sikre forsvarlig praksis. Det siste hovedfokuset til faglederen ved dette bo- og kultursenteret var å skrive avvik på de forhold som var i strid med de ovennevnte fokusområder. Tilbakemeldingen jeg fikk av avdelingsleder (her med tittelen boleder og utdannet hjelpepleier uten videre formell videreutdanning innen administrasjon og ledelse), var at praksisen ved avdelingen var slik. Skremmende!! Tilbakemeldingen jeg mottok av institusjonslederen var av lik karakter.

Jeg befant meg nå i en situasjon der jeg kom i strid med mine holdninger som sykepleier, og lojaliteten overfor min nye arbeidsgiver. Ved å være tro til min egen oppfatning av hva god sykepleie var for meg og oppropet og manifestasjonen til min tidligere høgskolelektor, ble det utarbeidet et formelt klagebrev som ble sendt til moderorganisasjonens ledelse med kopi til helsetilsynet og arbeidstilsynet. Jeg ble nå karakterisert og stemplet som "varsler".

 

Arbeidsmiljø: Skapende eller ødeleggende

Det siste fenomenet jeg ønsker å skildre i dette blogginnlegget som er med på å definere overskriften i innlegget, er betydningen av et godt arbeidsmiljø. Et godt arbeidsmiljø vil oppfattes ulikt av ulike arbeidstakere, men jeg tenker det er enkelte elementer som vil være likt i alles oppfatning av et godt arbeidsmiljø. Ser en bort ifra de fysiske forhold som skal være tilstede for å definere et godt arbeidsmiljø, som belysning, tilgang til aktuelle hjelpemidler, bekledning osv, vil de psykososiale forhold, slik jeg tenker, stå sterkere enn de fysiske forhold. Nøkkelord for å beskrive et godt fungerende psykososialt arbeidsmiljø vil være trivsel, godt samarbeid, engasjement, lydhørhet fra ledelse, rom for faglig diskusjon og fravær av baktalelse (det sistnevnte er nok et fenomen som er svært utbredt innen alle former for arbeid, og den største bakenforliggende årsak til et dårlig arbeidsmiljø).

Når jeg ser tilbake på min tid ved dette bo- og kultursenteret får jeg grøssninger nedover ryggen min. På tross av at ikke alle dager var preget av negativ atmosfære, er det de dagene hvor atmosfæren var negativ som står sterkest i minnet mitt. Presentasjonen som ble gitt om arbeidsplassen under intervjuet føler jeg idag var et middel for å besette en sykepleier inn i stillingen. Det tok ikke mange dagene før jeg fikk oppleve at det ikke fantes samsvar med det som ble fortalt under intervjuet og hvordan dagene ved dette bo- og kultursenteret faktisk var. At en organisasjon som denne, med et overordnet mål om å rette medmennesket i fokus, kunne tillate seg selv at respektive ledere var i anmarsj med å baksnakke nedlatende om sine medarbeidere er kritikkverdig og vitner til min opplevelse om at enkelte var mer verdt enn andre. Et eksempel:

Som fagleder var jeg tilsatt i en egen enhet ved bo- og kultursenter bestående av 5 andre fagledere med enhetsleder. Vi hadde vårt eget tilholdssted der vi i utgangspunktet skulle diskutere faglige utfordringer og sykepleiefaglige oppgaver som skulle gjennomføres den aktuelle dagen. I virkeligheten var det et tilholdssted der leder og utvalgte fagledere benyttet tiden til å diskutere andre ansatte og pasienter, på en slik måte som var i strid med normal folkeskikk, arbeidsmiljø og medmenneskelighet. Uttalelser knyttet til personalets utseende, faglige utøvelse og pasienters væremåte og "vrange" pårørende var diskusjonstemaer. Blant fagledergruppen var også representanten fra Norsk sykepleierforbund i sitt verv som tillitsvalgte ved arbeidsplassen - i dette tilfellet den tause tillitsvalgte. Jeg opplevde flere ganger at enhetslederen for faglederne uttalte andre ansatte med beskrivelser som "en feit kjerring", "ubrukelig sykepleier", og hevet seg selv over alle andre ved arbeidsplassen. I tråd med enhetsleders uttalelser, kom det bekreftende uttalelser fra enkelte av faglederne og taushet fra tillitsvalgte. Så kommer det store spørsmålet: Skapende eller ødeleggende?

Vell, for meg personlig er dette forhold som i høyest grad er ødeleggende i et arbeidsmiljø, og en skam i forhold til hvilken profesjon en utøver. Ennå større skam er institusjonslederens manglende inngripen i situasjonen når han var tilstede under disse uttalelsene og i behandlingen av klagen som ble rettet inn. Reflekterer jeg over situasjonene jeg var vitne til ved denne arbeidsplassen, ser jeg en rød tråd i institusjonslederens manglende inngripen i forholdene som var kritikkverdige. En leder skal være det overordnede ledd i en organisasjon og sikre at tjenestene utføres etter de krav, forventinger og lovbeskrivelser som definerer en spesifikk tjeneste. En leder med det overordnede ansvaret for både pasient, pårørende og arbeidstakere skal ikke ha et forhold til sine ansatte som står sterkere enn de formelle krav som stilles han. 

 

Min oppfordring

Som min tidligere høgskolelektor avsluttet sine forelesninger med et opprop, vil jeg avslutte dette blogginnlegget med det samme oppropet som ble gitt meg under mine tre år ved sykepleierutdanningen. Husk at du er pasientens ambassadør og talerør, du er selv ansvarlig for å opprettholde et godt arbeidsmiljø og bli stemplet som "varsleren" i de situasjoner der du velger å varsle om kritikkverdige forhold ved din arbeidsplass. Er arbeidsplassen preget av et dårlig, tappende og ødeleggende miljø, vil det kunne påvirke det ansvaret du har overfor mennesker i behov av pleie, omsorg og behandling.

 

--Sykepleier & Ambassadøren-- 

Én kommentar

Knut

12.11.2017 kl.12:25

Hei Sykepleier & ambassadør

Jeg kom over bloggen din, og finner ditt innlegg svært interessant. Du belyser sider ved dagens helsetjenester som ikke belyses nok. Det er flott å se at du har motet til å skildre opplevelser du erfarer i ditt virke som sykepleier. Jeg arbeider selv som sykepleier i en administrativ stilling som institusjonsleder, og hadde invitert deg til et intervju om du ikke hadde vært i fast stilling.

Helsetjenesten trenger flere tydelige sykepleiere som tar på seg den vanskelige rollen som pasientens talerør, og slik jeg ser det, som pasientens advokat.

Stå på og lykke til videre i din vei.

Skriv en ny kommentar

Sykepleier, ambassadøren & pårørende

Sykepleier, ambassadøren & pårørende

32, Oslo

Velkommen til min blogg... Denne bloggen ble opprettet for å vise til ulike erfaringer og situasjonsbeskrivelser jeg har opplevd og opplever i mitt virke som sykepleier. Her vil jeg skildre gode og negative opplevelser for å belyse helsetjenestens mange sider. Jeg er først og fremst et individuelt individ som har mine egne tanker og refleksjoner. I tillegg til dette er jeg en stolt sykepleier som har et genuint ønske om å hjelpe andre mennesker i en sårbar periode i livet. Jeg har også gjennom flere år hatt rollen som pårørende, og mine blogginnlegg er preget av disse tre rollene jeg har i min tid på denne jord. Som menneske er jeg en sprudlende glad og positiv vesen, som er imot urettferdighet. Mine personlige egenskaper og syn på livet velger jeg å ta med meg i min rolle som sykepleier, for å skape en positiv opplevelse for pasientene jeg møter. Når rollen som pårørende trer inn i ny og ne, vil mine egenskaper som sykepleier titte frem. Det er en kunst å balansere mellom sine ulike roller, og i enkelte perioder vil disse kollidere med hverandre. Jeg håper du vil finne denne bloggen interessant og dele dine tanker, refleksjoner og opplevelser i kommentarfeltet - der det er passende.

Kategorier

Arkiv

hits